Vann - igjen...
Drikkevannstanken vår er på 2000 liter. Ved juletider hadde vi brukt opp en fjerdedel, jeg tenkte at det kommer fint til å vare til neste regntid, som etter hva jeg hadde hørt pleide å begynne så smått i februar/mars.
Så kom det, som jeg har skrevet om før, grønt, illeluktende vann i kranene, og vi måtte begynne å bruke regnvannet til å vaske oss i, og skylle klesvasken i. Jeg ble bekymret, fortsatte det sånn kom vi til å slippe opp for drikkevann lenge før neste påfyll kom.
Så kom naboene og spurte om de kunne få drikkevann av oss…
Vanligvis koker de vannet i springen og drikker det, noe vi med våre sarte norske mager har blitt frarådet. Men nå klarte de ikke drikke vannet i kranene, det luktet så vondt…
Min gjerrige sjel skrek i protest! Vi har jo så lite, vi trenger det selv! ”Men de har ingenting”, hørte jeg en fortærende stemme oppi hodet mitt hviske. Og så sa jeg ja. For denne ene gangen, tenkte jeg. For dette vannet i kranene MÅ jo snart bli annerledes… De kom med bøttene sine og tappet ut 60 liter rent, blankt vann. Et par dager etter kom de igjen, og tok med seg 40 liter. Så igjen, og igjen… Vannet minket, og jeg tenkte - neste gang de kommer – neste gang – da MÅ jeg si nei. Men jeg klarte det ikke, tenk noe så gjerrig, sa jeg til meg selv, å nekte folk rent drikkevann!
To uker gikk det, før det ble slutt på det grønne vannet, og de kunne begynne å koke vann fra kranen igjen.
Da hadde vannet i tanken sunket betraktelig, og jeg tenkte at dette går aldri… Det skal vare i halvannen måned til!
Så, for et par dager siden, begynte det å tordne skikkelig, en kald vind kom feiende, det blåste så gardinene sto rett ut og alle papirene på skrivebordet seilte ned på golvet. Lynene blinket, vi kjente noen store dråper, og så kom regnet bare fossende ned!
Jeg løp rundt i huset for å lukke vinduer, alle sto selvfølgelig på vidt gap på grunn av varmen. Temperaturen dalte betraktelig på få minutter, og vi sto under overbygget på trappa og så på det skitne vannet som fosset ned fra røret i takrenna. Ja, skittent var det, for det var jo samlet fra bølgeblikktaket, og det var veldig støvete etter alle ukene uten regn. Men etter hvert ble skitten vasket av, og KO skyndte seg å koble røret til vanntanken. Den ble full på et blunk, og vi koblet røret fra og satte en tom 100 liters tønne under i stedet, den ble full på ganske mye mindre enn et blunk, vi satte på lokk og tønnebånd, rullet den vekk og gjentok prosessen med tre andre tønner.
Da alle kar var fulle, var jeg så gjennomvåt og gjennomfrossen at jeg pakket meg inn i joggebukser og ullgenser, og så satt jeg i sofaen og hørte på regnet og takket Gud for at jeg ikke hadde nektet naboene drikkevann.
Kanskje har jeg lært en lekse om å dele...
Så kom det, som jeg har skrevet om før, grønt, illeluktende vann i kranene, og vi måtte begynne å bruke regnvannet til å vaske oss i, og skylle klesvasken i. Jeg ble bekymret, fortsatte det sånn kom vi til å slippe opp for drikkevann lenge før neste påfyll kom.
Så kom naboene og spurte om de kunne få drikkevann av oss…
Vanligvis koker de vannet i springen og drikker det, noe vi med våre sarte norske mager har blitt frarådet. Men nå klarte de ikke drikke vannet i kranene, det luktet så vondt…
Min gjerrige sjel skrek i protest! Vi har jo så lite, vi trenger det selv! ”Men de har ingenting”, hørte jeg en fortærende stemme oppi hodet mitt hviske. Og så sa jeg ja. For denne ene gangen, tenkte jeg. For dette vannet i kranene MÅ jo snart bli annerledes… De kom med bøttene sine og tappet ut 60 liter rent, blankt vann. Et par dager etter kom de igjen, og tok med seg 40 liter. Så igjen, og igjen… Vannet minket, og jeg tenkte - neste gang de kommer – neste gang – da MÅ jeg si nei. Men jeg klarte det ikke, tenk noe så gjerrig, sa jeg til meg selv, å nekte folk rent drikkevann!
To uker gikk det, før det ble slutt på det grønne vannet, og de kunne begynne å koke vann fra kranen igjen.
Da hadde vannet i tanken sunket betraktelig, og jeg tenkte at dette går aldri… Det skal vare i halvannen måned til!
Så, for et par dager siden, begynte det å tordne skikkelig, en kald vind kom feiende, det blåste så gardinene sto rett ut og alle papirene på skrivebordet seilte ned på golvet. Lynene blinket, vi kjente noen store dråper, og så kom regnet bare fossende ned!
Jeg løp rundt i huset for å lukke vinduer, alle sto selvfølgelig på vidt gap på grunn av varmen. Temperaturen dalte betraktelig på få minutter, og vi sto under overbygget på trappa og så på det skitne vannet som fosset ned fra røret i takrenna. Ja, skittent var det, for det var jo samlet fra bølgeblikktaket, og det var veldig støvete etter alle ukene uten regn. Men etter hvert ble skitten vasket av, og KO skyndte seg å koble røret til vanntanken. Den ble full på et blunk, og vi koblet røret fra og satte en tom 100 liters tønne under i stedet, den ble full på ganske mye mindre enn et blunk, vi satte på lokk og tønnebånd, rullet den vekk og gjentok prosessen med tre andre tønner.
Da alle kar var fulle, var jeg så gjennomvåt og gjennomfrossen at jeg pakket meg inn i joggebukser og ullgenser, og så satt jeg i sofaen og hørte på regnet og takket Gud for at jeg ikke hadde nektet naboene drikkevann.
Kanskje har jeg lært en lekse om å dele...
posted by Elisabeth @ 7:21 AM
2 Comments:
At 12:53 AM,
Grete Winther Westrum Løvås said…
Så godt å høre at dere har rent vann igjen. Sikkert mange som hadde klart det du ikke klarte. Å si nei, mener jeg.
At 2:24 AM,
Barbro said…
Så mange dilemmaer dere kommer opp i som er utrolig fjerne fra de vi støter på her i Norge...Eller kanskje ikke, kanskje vi møter mye av det samme, bare i forskjellige utgaver! Tror vi kan lære mye om å være generøs av det du skrev, kjære søster!
Post a Comment
<< Home