Habari Ya Africa

DAGENS SITAT

2011-12-06T02:56:00.000-08:00

Mange år siden jeg har blogget nå! Den bloggen var mest for at slekt og venner i Norge kunne følge med på hvordan vi hadde det i Tanzania på en enkel måte. De siste 4 1/2 år har vi bodd i Norge, så behovet har ikke vært der. Vi bor fremdeles i Norge, og en veldig skriveglad person er jeg ikke, men jeg kommer til å poste noen sitater her som har betydd/betyr noe for meg. Håper noen av dem kan være til hjelp/nytte/glede for andre også!

Dagens sitat har jeg hentet fra Max Lucados bok: "Nærmere enn du aner"

Den Frelseren som er tett ved deg, hvisker dette ordet til dem som har tomme garn: "La oss prøve igjen - denne gangen med meg ombord."

Avslutning...

2007-05-21T13:45:00.001-07:00

Nå står vi på hodet i pakking, alt er kaos og det er bare fem dager igjen til vi drar fra Bunda...

Inspirasjonen til å blogge har vært sørgelig fraværende den siste måneden, som dere nok har oppdaget, og jeg tror ikke dagene som kommer vil ha timer nok til å få skrevet stort. Så derfor er det nok best at jeg takker for meg, og takk til alle dere som har fulgt med på bloggen og bedt for oss. Om jeg kommer til å blogge mer i Norge vet jeg ikke, men det er vel heller tvilsomt!

Vi reiser til Nairobi på lørdag, og blir der på en siste tre ukers fellesperiode før vi reiser til Norge den 16. juni. Og der håper jeg på å treffe mange av dere som leser dette; så inntil da: TAKK FOR FØLGET!

Vår...

2007-04-16T07:29:00.000-07:00

Da er påsken over, storebror har returnert til Nairobi for en ny tre ukers periode og de to andre har begynt på Kiabakari igjen.
Vi var en tur i Mwanza i påsken, og overnattet på på Tilapia Hotel, veldig fint. Ungene koste seg i bassenget og vi voksne kunne sole litt mer enn bare fjeset, herlig! Familien Salmelid og Arne lærer var også med. På bildet kan dere se båten "Afrikcan Queen", dere som har sett filmen kjenner henne kanskje igjen? Den ligger altså fortøyd ved hotellet og lugarene leies ut som hotellrom. Vi lå ikke i den, da, rommene ble for små for oss.
Ellers humper og går det som vanlig her, dvs alt er på halv tolv når det gjelder både vann og strøm. Strømmen har faktisk vært helt håpløs en stund nå, vi har sittet i mørke nesten hver kveld og kjøleskapet renner... men det er også det eneste vannet som renner...
Synes vinteren har gått fort, nå er våren her og om to måneder lander vi på Værnes. Ungene snakker mye om Norge nå, de gleder seg til å komme hjem og treffe familie og venner, og de er ikke de eneste!

Utsikt fra en av fjelltoppene våre

2007-03-28T02:41:00.000-07:00

Nå er både konferansen og fellesperioden over, og vi har vært her i Bunda i nesten to uker. Og på lørdag reiser vi til Nairobi igjen... Denne gangen er turen privat, vi skal være med i konfirmasjonen til Julie Kiplesund, det gleder vi oss veldig til. Vi reiser sammen med familien Steinskog, og det blir en kort tur, opp på lørdag, konfirmasjon på søndag, handledag på mandag og ned igjen på tirsdag.
På skjærtorsdag kommer Per M hjem, han har ikke ferie før da. Denne gangen har de fått fly til Kisumu, så blir de plukket opp der, det gjør at bilturen blir halvert og det er godt for ham, han er sliten nå! Etter påske er det bare seks uker igjen av skoleåret for ham, Rosslyn slutter tre uker før NCS.
I går var vi en tur på en av toppene rundt huset vårt, Arne lærer har besøk av broren sin og en nevø så vi dro opp sammen med dem. Fantastisk utsikt...

Konferanse i Nairobi

2007-02-20T08:25:00.000-08:00

Ja, nå bærer det opp til Nairobi igjen, misjonærkonferansen begynner på torsdag og vi reiser opp i morgen tidlig. Så blir det en god uke med møter, forhandlinger, forhandlinger og møter, og forhåpentligvis rekker vi å spise litt innimellom også.

Vi har hatt noen rolige uker her i Bunda nå, det har regnet lite, vært mye sol og temperaturene begynner å krype opp mot 30 grader på dagtid. Veldig godt, for jeg var rimelig lei av regn! Veiene begynner å tørke opp, så når Knut O kommer ned igjen etter konferansen blir det forhåpentligvis ikke noe problem å komme seg rundt til de forskjellige menighetene. Han reiser ned enten lørdag eller søndag (3. eller 4. mars), men jeg og ungene blir igjen i to uker til på grunn av en ny fellesperiode. Han kommer opp igjen helt på slutten av denne, så kjører vi sammen ned igjen til Bunda den 17. Uten Per M da, han har ikke noe ferie før Skjærtorsdag.

Ellers må jeg få berette at storebror i familien har besteget Mount Kenya, han og resten av Rosslynelevene på internatet sammen med noen voksne hadde en alle tiders tur opp, med soloppgang på 4985 moh som høydepunkt. Misunnelsesverdig...

Hvis noen lurer på hvem som er avbildet er det altså en sylfrekk liten mangotyv! Maisa hadde kjøpt mangoer på markedet i dag, og etterlatt dem i bilen med vinduet litt på gløtt. Ikke særlig smart, nei, for tre små apekatter ålte seg inn gjennom sprekken og hadde stor fest!

På tide med en liten oppdatering...

2007-02-01T22:28:00.000-08:00

Nå er det vel en stund siden jeg har skrevet, men det har vært ganske travelt i det siste. Hushjelpen har også vært syk hele denne uka, så da er det ekstra mye jobb!

Vi dro til Nairobi den 19. januar for Johns skulle være med på leirskole, 5-7 trinn skulle til Mount Kenya. Knut O skulle være med som leder, mens jeg og minstejenta ble igjen i Nairobi. De kom tilbake den 24 etter en flott tur på fjellet. De gikk selvfølgelig ikke helt opp, det er de for små til, men de var oppe på 3400moh. De fisket ørret i fjellvannet og Johns fikk en på nesten ett kilo. Gjett om han var stolt! Fisken ble spist senere på kvelden, og smakte visst fortreffelig.

Mens Johns var på leirskole hadde Per M noe som heter "Model United Nations" på Rosslyn. Det er noe åttende klasse har hvert år, og som de forbereder seg til gjennom hele året. De blir delt opp i grupper, og hver gruppe får sitt land de skal representere. Per M sin gruppe representerte Island. Så skulle de lære mest mulig om det landet, og lage resolusjoner som de ville ha gjennom i UN. De lærte å argumentere for sine syn, pluss at de fikk grundig opplæring i hvordan ting foregår på en UN konferranse. Så brukte de UN sitt hovedkvarter i Nairobi, og hadde sammen med hundrevis av andre elever fra forskjellige skoler i Nairobi et utrolig proft opplegg. Kleskoden var streng, alle guttene var skikkelig dresset opp med hvit skjorte, slips, dressbukse og svarte sko, og jentene i bluser og skjørt. Konferansen varte i tre dager, og både jeg og Knut O var der hver vår dag for å se, og vi var skikkelig imponerte. Vi satt oppe på galleriet og så ned, og det så ut som det var små minivoksne som hadde innlegg, la fram seriøse saker, argumenterte for sine land osv. Per M var oppe og talte 3 ganger, på engelsk foran hundrevis av andre, vi var stolte!

På lørdag 27 dro vi tilbake til Bunda, Per M ble med pga studieuke. Her har det ikke helt sluttet å regne enda... Veien til Issenye er fremdeles så ille at Knut O har ikke vært der inne, vi har også hatt litt småproblemer med bilen noen dager men nå er den visst ok. Han håper på litt sol nå så han kan prøve å komme seg inn.

Nå sitter vi og venter på Salmelid og Steinskog, de kommer nå så skal vi dra på en liten fjelltur. Etterpå blir vi med til Kiabakari og overnatter til i morra, vi skal ha Marasamling sammen med dem, Lillebø og Mjølhus. Det skal bli kjekt!

...and, we're back!!!!

2007-01-05T10:05:00.000-08:00

Endelig, etter over seks uker uten internettforbindelse, er systemet oppe og går igjen!
Etter å ha ventet forgjeves på en innsats fra sykehusets side, som har ansvaret for å holde det i orden, ga vi opp og tok saken i egne hender. Arne tok et lynkurs i montering hos en kamerat i Norge i juleferien, Maisa og Reidulf kjøpte nye kabler i Nairobi, og etter mye klatring i trær og kobling og herjing er det altså i gang . Så får vi håpe det holder et halvt år til, da skal jeg hjem til Norge og slutter dermed å bekymre meg.
Bønneemner: At internett må holde et halvt år til...
At det må slutte å regne!!!
Vi regner nesten bort, Gurumeti River flommer halvannen kilometer over sine bredder og hvis det ikke holder opp snart råtner deler av avlingene til folk. Knut Ole har også problemer, han kommer bare fram til 2 av 21 menigheter, for veiene er så dårlige. Så nå trenger vi sol og varme!

God jul!

2006-12-15T09:00:00.000-08:00

Nå er fellesperioden over, og juleferien her! Vi reiser til Bunda i morgen tidlig, det skal bli godt å komme hjem etter tre uker på gjestehuset. Det har vært en travel og veldig koselig periode! Vi har bakt kransekakestenger og hatt juleverksted, fått gjort unna diverse møter og handler julegaver, pluss drukket masse kaffe på dagtid og spilt mangt et spill på kveldstid... Riktig så sosialt og kjekt har vi hatt det! Juleavslutning på skolen hadde vi i går, den ble feiret på verdig vis med stor middag for ca 100 stykk, to flotte julespill, juletregang (ute!) og kaffe og kaker til slutt. Men, som sagt, det skal bli godt å komme hjem nå. Det er vel på tide å begynne på julekakene. Har tenkt å bake pepperkaker og smultringer pluss noen sjokoladekjeks, kransekakestenger har vi, så det får være bra, tror jeg.

Vi skal være alene på julaften, den blir feiret på tradisjonell måte med svineribbe og surkål, riskrem og rød saus, nam nam... Så reiser vi sannsynligvis og besøker noen amerikanske venner et par dager. Nyttårsaften kommer Arne lærer tillbake fra juleferie i Norge, forhåpentligvis med noe godt i kofferten! Vi har handlet inn en diger kalkun og store mengder stjerneskudd (raketter er ikke lov i Tanzania), så vi ser fram til en trivelig nyttårsaften også.

...så kan dere jo slutte å be om regn, det har regnet så veiene ut til Issenye og Majita er bare gjørme, så nå kan dere kanskje heller be om at det må slutte å regne... Folk er i alle fall glade, avlingene er berget, takk til alle dere som har vært med i bønn! Et annet bønneemne er internettforbindelsen vår i Bunda, nettet har vært nede i over en måned nå og vi aner ikke når, eller om, det kommer tilbake. Be om at det må ordne seg, det betyr veldig mye for oss å ha denne kontatkten med omverdenen!

Så har jeg lyst til å ønske dere alle en riktig god jul og et velsignet nytt år, og TAKK for at dere følger med på bloggen vår og er med og ber for oss og det arbeidet vi står i. GOD JUL!!!

Nå fryser jeg!

2006-12-02T06:14:00.000-08:00

Ja, nå er vi i Nairobi igjen, på ny fellesperiode. Lenge siden sist jeg oppdaterte, men vi mistet nettet i Bunda for snart tre uker siden og det er enda ikke tilbake. Det er noe galt med enten en kabel eller en switch nede på sykehuset, og de har ikke vært i stand til å reparere det. Ser ut til at det kan bli en jul uten internett, og kanskje vi blir uten det siste halvåret vi bor der også? Vel, vi får se.

Har vært her i Nairobi i en uke nå, regnet bøtter ned, det er rød gjørme overalt og jeg fryser og fryser. Men ellers har vi det bra! Vi havnet på det gamle gjestehuset denne gangen, her er det bare to barn, Reidun og en ett år yngre jente, så vi har det SÅ stille og rolig. På det nye gjestehuset er det 13 barn fra 1-9 år... Jeg misunner dem ikke!!! Det skjer ganske mye her nå før jul, og i tillegg driver vi og kjøper julegaver, så vi har nok å gjøre. På onsdag hadde vi besøk på tomta av 2 nåværende pluss en forhenværende Rosenborgspiller, og ungene var elleville. De var her i forbindelse med et prosjekt de har i slummen og tok seg altså tid til å komme innom her en tur.Veldig kjekt.

Knut Ole har som vanlig revidert, han er ferdig nå men venter på noen medisiner som skal komme på mandag som han skal ta med til Bunda. Så reiser han ned på tirsdag og blir en liten uke, kommer tilbake neste mandag.

Per Magne er sliten nå, det skal bli godt med juleferie for ham. I natt overnattet han og de andre Rosslynelevene ved bassenget, så han sov ikke stort i natt, og det hjelper jo ikke noe særlig det heller! Men der har løsnet veldig for ham med hensyn til språk nå, så jeg tenker perioden fra nyttår til påske blir lettere enn det denne har vært, og en måned kortere er den også.

Ellers går alt som vanlig denne fellesperioden, som sagt travelt, men veldig koselig og sosialt (til tider FOR sosialt, det er litt vanskelig å komme seg i seng om kveldene!) Så jeg er litt trøtt...

Et takkeemne til slutt; det har regnet i bøtter og spann i Bunda også, takk til alle dere som har vært med og bedt!

Be om regn!

2006-10-28T13:33:00.001-07:00

Nå er studieuken over, og i morgen tidlig kjører vi til Nairobi igjen. Vi har hatt besøk siden tirsdag av Hilde, som er miljøarbeider på NCS. Det har vært veldig kjekt å ha henne her! Hun skal sitte på med oss opp, sammen med Ingvar, Pers klassekamerat, og moren hans. Så vi får full bil, åtte stykker.
Regnet glimrer stadig med sitt fravær, så dere som leser bloggen min må være med og be om at det kommer snart, at det ikke må slå feil i år. Vi håper og ber om at når vi kommer ned fra Nairobi den 7. november er det i gang. Så har jeg tatt med et bilde av solnedgangen over Bunda. Vakkert, synes jeg, blir aldri lei av slik utsikt!

...fremdeles varmt...

2006-10-15T07:07:00.000-07:00

Ja, det er fremdeles varmt!!! Det er så varmt at jeg får nesten aldeles klaus, det er ingen plass å avkjøle seg unntatt i kjøleskapet og der er det ikke plass til meg. Jeg har gått i over en måned nå og tenkt at nå orker jeg ikke en dag til uten at regnet kommer, men så orker jeg visst likevel, har ikke noe valg... og regnet uteblir... I forgårs tente de på fjellet igjen, røyklukta lå tett over tomta, varmen var intens fra før og dette hjalp jo ikke akkurat, da. I går måtte vi bare ha en pause, vi dro inn til Musoma og spiste, handlet litt og dro så og besøkte et norsk/svensk ektepar som bor der. Veldig koselig, og et herlig avbrekk, selv om det ikke var noe kjøligere der enn her!

Teller dagene til vi skal til Nairobi igjen, nå er det akkurat to uker til. Vi har en ferieuke til gode, og skal ta den da. Ungene har høstferie om en uke, da kommer Per M ned. Han har ikke høstferie, da, de har ikke det på Rosslyn, så han skal ha studieuke, men de to andre har fri. Når den er over reiser vi opp, da får jeg og KO en etterlengtet pause fra varmen og arbeidet, og de to minste får en uke på skolen der, en fin avveksling fra grendaskolen her som nok kan bli litt kjedelig i lengden, med bare fem elever, og to av dem førsteklassinger...!

For øyeblikket er det faktisk bare våre to på grendaskolen, familien Salmelid reiste til Norge i hui og hast for vel en uke siden pga sykdom i familien hjemme. Vi håper de er tilbake til vi kommer ned igjen fra Nairobi, det ser sånn ut. KO har tatt over for Geir T på bibelskolen, for den må jo gå sin gang. Men det er jo litt frustrerende for ham, det er andre gangen han blir trukket ut fra sitt egentlige arbeid for å steppe inn der, og noe sier meg at det ikke blir siste gang, de har ikke nok lærere der fra påske og ut skoleåret heller.

I morges fant vi en skorpion på soverommet igjen, det er den tredje vi har funnet inne på kort tid, det er så ekkelt. Fatter ikke hvordan de kommer seg inn heller, det må være en eller annen som slurver med å lukke nettingdørene. Dere kan jo ta med det i kveldsbønnene, at ingen av oss blir stukket.

På fredag kommer altså Per M, og vi reiser til Tarime på bursdag til Solveig, så da møtes vi der. Det skal bli kjekt, gleder meg til det!

Varmt...

2006-09-19T11:31:00.000-07:00

Det er varmt her. Joda, jeg er glad i varme, det kan vel de som kjenner meg godt skrive under på. Men 40 grader i skyggen er litt i overkant, også for meg. Jeg kjenner jeg blir slapp og trøtt og mister tiltakslysten. Det har begynt å regne litt, men ikke mye. Håper regnet kommer for fullt snart, så dagtemperaturen går litt ned.

I morgen skal jeg være med til Kiabakari, er med tre dager i uken, onsdag til fredag. Jeg underviser tvillingene i første klasse mest, og så har jeg noen timer med JC. Det går fint, men også det er ekstra slitsomt i varmen. Særlig gymtimene...

Ellers går vi og gleder oss til lørdag hele gjengen, for da kommer PM hjem på studieuke. Det skal bli så kjekt, å være en "hel" familie igjen. Savner ham hele tiden, og jeg kjenner jeg er glad for at dette er det siste året vi skal ha ham på internat. Han trives godt, men jeg trives nok mindre med denne ordningen, og skulle gjerne hatt ham her hele tiden!

1 år i Bunda!

2006-09-04T10:51:00.000-07:00

Tenk, i morra har vi faktisk bodd her i Bunda i ett år. Det året har gått fort! Men det har jeg vel skrevet om før...
Vi kom tilbake hit på lørdag, etter en veldig fin ferie i Mombasa og en hektisk fellesperiode i Nairobi. Knut Ole var også der hele tiden denne gangen, både fordi han skulle revidere og fordi Per M skulle begynne på Rosslyn.
Det ble ikke til at jeg blogget der, litt vanskelig tilgang på pc. Men nå er vi altså hjemme igjen, og skal etter planen være her i 3 måneder, det tror jeg blir den lengste perioden her i Bunda hittil. Vi har med oss Johns hjem denne gangen, og Arne lærer har flyttet inn rett over veien, så nå er vi fornøyde alle mann! I morgen skal vi til Kiabakari og ordne i stand litt i klasserommet, dvs jeg får vel prøve å ordne mens Arne underviser.
Per M har som sagt begynt på Rosslyn, og står opp kl 6 hver morgen, spiser og reiser i en og en halv time med buss for å komme dit. Der er det hektisk, de har 5 minutter på seg fra det ringer ut fra timen til de skal være på plass i neste klasserom med de riktige bøkene. Per M er så redd for ikke å få med seg dem at han har alle bøkene i sekken i stedet for å bruke skapet sitt, så han er helt av i ryggen hver dag... Når skoledagen er over er det nye en og en halv time med buss hjem igjen, middag, og så lekselesing omtrent til han legger seg... Men det går bra, de har allerede hatt flere prøver og han har fått A på alle sammen! (Skryt, skryt...!) Morsomt å reise i fra ham var det likevel ikke, men det er godt å vite at han trives. De er syv norske elever der i år, så de er da noen. Han skal være på internatet i tre uker nå, så kommer han hjem på studieuke. Det gleder vi oss til.
Vær med og be om at han må fortsette å trives, og at det ikke må bli for tøft faglig for ham!

Mombasa neste!!!

2006-07-29T06:49:00.000-07:00

Hurra, i morgen reiser vi til Nairobi, for så å reise videre til kysten på tirsdag. Gleder oss hemningsløst! Det skal bli herlig med ferie, sol og sjø.

Vi har hatt noen flotte dager her sammen med gjestene, inkludert en fantastisk safari i Serengeti hvor vi så både løver som spiste nattens bytte, elefanter på 20 meters hold, en leopardmor med en unge som lå riktig på utstilling i et tre - pluss omtrent alt annet du kan få sett på en slik tur. Vi avsluttet dagen på en lodge hvor vi spiste middag og overnattet til dagen etter. God tid til bading og soling ved lodgens basseng og en nydelig lunch hadde vi også før vi satte nesen mot Bunda igjen.

Det blir nok en stund til jeg blogger igjen, vi har ikke internettilgang i Mombasa, men når vi kommer til Nairobi igjen i midten av august skal jeg prøve å få klort ned noen ord! Da skal vi være der i tre uker, ny fellesperiode, må vite...

En ekkel sak

2006-07-21T03:12:00.000-07:00

I dag er det bare 22 varmegrader, regnet siler ned og jeg sitter i tykke tøfler og fryser...

...men ellers har vi det bra! Det er koselig med besøk, vi plukket altså opp gjestene på fredag morgen og tok dem med oss til gjestehuset. Turen hadde gått fint, men det hadde ikke blitt så mye søvn, så de var litt trøtte. Det var forsåvidt vi også, så klokka ti på kvelden var vi alle klare for senga, med Rannveig som førstemann ut døra. Hun rygget tilbake i full fart, vill i blikket og stum av skrekk. Der lå det en slange og ormet seg, rett ved døra. Vi ble bare stående og glo på den, og mens vi sto der med fingeren i nesa begynte den å gli inn i et hull i ytterveggen. Vi fikk helt hetta, hvis den forsvant inn der kom vi aldri til å få tak i den, og vi skulle jo liksom bo i det huset noen dager! Per Magne føk avsted for å finne et eller annet å slå den flat med, men halve slangen var allerede inne i hullet så jeg plantet høyre fot på halen dens så den ikke skulle forsvinne helt før han kom tilbake.

Per Magne kom fresende med et kosteskaft, men siden halve slangen allerede var borte så var det forholdsvis ubrukelig. Alle som har prøvd å slå ihjel en slange vet at det ikke hjelper noe særlig å slå ihjel halen. Så hva gjorde vi så? Jo, vi måtte jo prøve å hale den ut, men hvem meldte seg frivillig til det...? Knut Ole prøvde tilslutt, han tok masse dopapir fordi han ikke orket å ta rett på slangen. Et godt tak i halen, hal i og dra... den satt bom fast. Han dro ekstra hardt, og whoops, huffda, der gikk den i to.Ut tøt det 6-7 egg, hvite, avlange, ekle egg, ca to cm lange. Jeg og Rannveig holdt på å kaste opp, noe så EKKELT!!!

Men eklere skulle det bli. Vi måtte jo få den ut på et vis, men Knut Ole meldte nå pass, han orket ikke prøve en gang til. Og siden vi ikke syntes vi kunne sette norgesgjestene våre til den oppgaven måtte jeg prøve. Jeg følte heller ikke særlig trang til å ta direkte på den blodige, slimete halvdelen, så jeg hentet en gammel vaskeklut, tok et godt tak i gørret og dro. Whoops, der datt det av enda en bit. Men nå var jeg blitt sinna, jeg skulle ikke ha noe av at det lå en halv slange inni veggen og fødte sleipe slangebarn, så jeg prøvde en gang til. Og denne gangen slapp den taket og gled ut, og vi hoppet tilbake for den krøllet seg sammen og hveste før den begynte å krype vekk. Knut Ole dæljet til den med kosteskaftet sikkert tjue ganger før den lå stille.

Den lå der og så temmelig død ut, men hva skulle vi gjøre med den og eggene, vi hadde hørt at slangeegg overlevde selv om moren var død, så vi kunne ikke bare kaste den ut i buskene. Jeg foreslo å kaste den i do, men da sa Rannveig at gjorde vi det kom hun til å tisse på flaske resten av oppholdet. Så det ble nedstemt. Til slutt hentet vi et gammelt metallstøvbrett, puttet både slange, egg og avispapir oppi og tente på.

Det ble et riktig så fint bål, og vi sto rundt og fniste hysterisk, litt småkvalme og veldig lettet. Odd Jonny filmet seansen, bare for å være sikker på å aldri glemme sin første slange...

On the road again...

2006-07-12T03:17:00.000-07:00

Ja, nå bærer det altså avgårde til Nairobi igjen! Vi skal opp og hente gjester fra Norge, denne gangen er det Knut Oles søskenbarn, hennes mann og to barn som kommer. Vi drar i morgen tidlig, så kommer de på fredag morgen. Vi blir i Nairobi fram til onsdag, så tar vi dem med ned hit til Bunda.

I dag er vi barnevakter for en helskjønn liten amerikansk gutt på 17 måneder. Pappaen hans ble syk i går, nyrestein, så han og kona er hjemme hos seg selv og pakker for å dra til Nairobi sammen med oss i morgen så han kan bli operert. Han er en liten engel som bare smiler og leker, selv om han nesten ikke kjenner oss, traff oss første gang i går! Ungene slåss om å passe ham, så jeg måtte sette opp "passetider" for dem.

Vi er nesten ferdige med å pakke koffertene, så da gjenstår det bare å pakke i bilen. Begynner å få en viss rutine på det nå...

Hyttebygging

2006-07-02T02:22:00.000-07:00

I går ble det hamret og banket, saget og målt, båret og slept i hagen vår. Det var Knut Ole og ungene som snekret hytte nr 2 i et tre i hagen. Hytte nr 1 har blitt flittig brukt, men hvis de bare hadde hatt en til i et tre litt lenger borte kunne de lage en taubane imellom, og det hadde vært så MYE morsommere! Som sagt, så gjort, og mens de andre jobbet med hytta laget jeg istand kylling for grilling utpå ettermiddagen.

Hytta ble vellykket, kyllingen likeså, og sammen med Lillebø kunne vi besiktige verket mens vi koste oss med grillmat, salat og brus. Etterpå lekte ungene der leenge, helt til mørket senket seg kl sju. Da bar det inn i stua for å se på Tjorven og Skrållan og spise lørdagsgodt. Norsk melkesjokolade, må vite, medbragt av Guri og co! En riktig så trivelig lørdag, syntes vi.

Sommerferie

2006-06-30T06:57:00.000-07:00

To uker siden vi kom hjem til Bunda, tiden fyker avsted. Jeg får lyst til å ta et godt tak i den og holde den fast av og til, men det finnes vel diverse fysiske lover som forhindrer meg i å gjøre noe sånt.

Dagene går ihvertfall skrekkelig fort! Vi kom ned den 17 juni, sammen med familien Rettedal. Etter noen trivelige dager sammen dro de videre gjennom Serengeti og hjem til Haydom på torsdag. Fredag kom familien Vespestad, og de dagene de var her bare forsvant, synes jeg. På lørdag tok vi dem med til Musoma, der det månedlige fellowship-møtet tok plass. Det er de misjonærene som bor i området som samles der, og vi spiser sammen, synger, ber, har en andakt og skravler. I løpet av ettermiddagen hadde veslejenta til Vespestad et uhell, hun kuttet opp leggen sin ganske grundig. Heldigvis var det to leger der! De teipet og plastret etter alle kunstens regler, og da vi kom til Bunda på kvelden tok Reidulf henne med ned på sykehuset og sydde henne pent sammen.

På tirsdag dro vi til Kijereshi og badet, både barn og voksne hadde en herlig avslappende dag.
Onsdag dro de, og plutselig er 2 uker av sommerferien gått uten at jeg helt har skjønt hva som har skjedd.

De to neste ukene går forhåpentligvis ikke så fort, da skal vi være her alene, og ungene kommer nok til å kjede seg litt, tror jeg. Kanskje jeg også? Knut Ole har jo ikke ferie enda, da, så han har nok å gjøre. Men nå har jeg vært 5 uker i Nairobi i strekk, med masse folk rundt meg, så to uker med besøk her. Så sannsynligvis har jeg bare godt av å ikke ha så mange rundt meg på en stund! For den siste måneden av ferien kommer søskenbarnet til Knut Ole med mann og to barn, så da blir det full fart. Gleder oss veldig til det, men det er nok sunt med en liten pause i mellomtiden!

På barnehjemmet

2006-06-23T06:04:00.000-07:00

Dette bildet ble tatt i påsken, vi tok med Norgesgjestene våre pluss Arne til et barnehjem vi har hatt litt kontakt med. Det ligger i Nairobi, og har plass til 20 barn under 3 år.

Da vi kom var det "matetid", og vi ble plassert på rekke og rad i to sofaer med hver vår baby og en tåteflaske. Vanligvis er det 2-3 stykker som mater dem, så de var glade for litt hjelp! Etterpå hjalp noen av oss til med bading og legging av de aller minste mens de andre lekte med de som var litt større.

Så skjønne små, lurer på hva som venter dem videre i livet...

Godt å komme hjem

2006-06-22T08:37:00.000-07:00

Endelig tilbake i Bunda igjen, etter 5 uker i Nairobi.
Det var godt å komme hjem! En positiv opplevelse å synes det, det er vel et tegn på at jeg trives.

Jeg ble stoppet opp litt av en sang av Larry Norman mens jeg var i Nairobi denne gangen, skrev den ned i forrige blogg. ”It’s only today that counts”, heter den. Har strevd litt med å slå meg til ro her i Bunda, til jeg fikk en forelesning av en kamerat om å leve I DAG, og ikke i fremtiden. Jeg har en tendens til å tenke: Jeg gleder meg til...
...neste gang jeg skal til Nairobi......
...neste gang noen kommer på besøk...
...til jeg skal til Norge igjen...

...og så glemmer jeg at det er NÅTIDEN som teller! Det er viktig å være tilstede her og nå, ikke bare tenke på det som ligger foran, men nyte dagen i dag.

Jeg er fremdeles ikke særlig flink til det, men jeg jobber med saken...

Grip dagen!

2006-06-20T07:03:00.001-07:00

Well it aint no good to lay in bed at night
and think about the past
about how you could have done things differently
but they just happened way too fast
Why don’t you close your eyes and go to sleep
and let the angels bring you dreams
let those years unwind behind you
and flow away on silent streams

You’ve got to live your life the best you can
though you sometimes do your worst
you’ve got to laugh when you fail, it doesn’t matter anyway
life is a play that’s on rehearse
Don’t make too many plans for tomorrow
you cant control what lays ahead
why don’t you try to live each moment
as it comes instead?

It's no use dreaming of a perfect future or regretting a troubled past
It's only today that counts, so live it like it might be your last
It's only today that counts, so live it like it might be your last

Well it never helps to worry
and it never hurts to pray
tomorrow will come soon enough
you better take care of today
You’ve got to learn to trust your life to God
you know the future is in His hands
and only He will help you
meet your last demand

It's no use dreaming of a perfect future or regretting a troubled past
It's only today that counts, so live it like it might be your last
It's only today that counts, so live it like it might be your last

Geparder

2006-05-11T03:58:00.000-07:00

Geparder er noen herlige dyr, store, strømlinjeformede, elegante katter. De er litt mindre enn leoparden, og faktisk mulige å temme. Disse som vi fikk lov til å komme inn og klappe holder til i Nairobi animal orphanage, et sted hvor de tar vare på forlatte eller skadede dyreunger.

De malte som små motorer da vi klappet dem, akkurat som katter, bare adskillig høyere. De var helt rolige mens vi var der, men vaktene fortalte at hvis det begynte å nærme seg foringstid fikk ikke folk lov å komme inn, for da kunne de bli ganske ville av seg.

En stor opplevelse, pluss litt skummelt, syntes vi, å få komme så nær noen av Afrikas flotteste dyr!

En naturperle

2006-05-08T02:14:00.000-07:00

Det finnes mye vakker natur rundt omkring Bunda. Denne perlen ligger bare ti minutters gange fra huset vårt, og Lillesøster elsker å gå dit og dusje under den vesle fossen.

I dag har jeg lovt vi skal gå dit en tur hvis det ikke regner, men akkurat nå ser det ganske grått og vått ut, så vi får se!

I helgen overnattet vi hos familien Salmelid på Kiabakari, det var veldig koselig. Vi grillet marinert oksefilet og antilopekjøtt, kjempegodt! Jeg ble visst ganske forspist...

Norgesbesøk!

2006-05-05T07:32:00.000-07:00

Nå er vi tilbake i Bunda igjen, etter å ha hatt besøk fra Norge i 3 uker. Nesten uvirkelig at de har vært her!

Vi hentet altså mor og svigermor, Inger og Kristoffer på flyplassen i Nairobi den 9. april. Vi tilbragte noen dager der og fikk med oss både sjiraffparken, babyelefantparken og Karen Blixens hus samt litt shopping. Den siste dagen i Nairobi dro vi på skikkelig fjelltur til et krater som heter Olongonut, 2700 moh. Vi var en god gjeng som dro, nesten 30 stykker, for det var flere på tomta i Nairobi som hadde lyst!

Opp kom vi alle sammen, dog ganske svette og utpeste, og Knut Ole stakkar på krykker. (For hard innsats under en fotballkamp). Vel oppe tok vi en velfortjent pause på kraterkanten, inkludert mat, før noen av oss fortsatte, vi hadde lyst til å gå rundt kanten på krateret, en tur som tok ca to og en halv time. De andre gikk også med oss et stykke før de snudde og gikk tilbake til rasteplassen og ventet på oss der. En helt fantastisk tur!

…men jeg vil ikke anbefale en hel dag i bil etter en anstrengende fjelltur… Jeg satt der og ble stivere og stivere… det gjorde så vondt i muskler jeg ikke ante jeg hadde at jeg nesten ikke klarte komme meg inn og ut av bilen…

Dagene i Bunda gikk fort, vi var hjemme og slappet av enkelte dager og ut på tur andre dager, og tiden bare forsvant! En av dagene var vi inne i Serengeti og beskuet diverse dyr. Den turen inkluderte en punktering i skumringen, Knut Ole og Arne skiftet dekk i full fart med løver bare 100 meter unna…Det var ikke noe morsomt!

Vi hadde noen dager sammen i Nairobi før de dro, en av dagene besøkte vi et lite barnehjem, eller babyhjem vil jeg heller kalle det, for alle ungene var under 3 år. Det gjorde inntrykk, både på oss og gjestene. Mer shopping, pluss en tur i dyreparken, hvor vi fikk klappe geparder, før vi vinket dem av gårde til Norge igjen den 31. april. Vi returnerte til Bunda dagen etter sammen med reiselærer Gunstein og familie.

Lillebror ble med hjem denne gangen, han har strevd så mye med hjemlengsel på internatet at til høsten får vi grendaskole her, med Arne som fastlærer. Det tror jeg blir en flott løsning, og Lillebror strålte som ei sol da han fikk vite det. Storebror trives som plommen i egget på internatet, og til høsten får han ut en kamerat fra Norge som skal begynne sammen med ham på Rosslyn Academy, en amerikansk skole. Han gleder seg til det, og jeg tror de kommer til å få det veldig kjekt. Det er også tre andre barn på internatet som skal gå der.

Vi blir her fram til fredag 12 mai, da følger jeg og ungene Gunstein og familien opp til Nairobi, for da er reiselærerperioden over. De neste to ukene vil jeg heller være der enn å undervise begge ungene hjemme. Når de to ukene er over er det tre uker med fellesperiode, og så er det sommerferie! 5 uker i Nairobi er jo litt lenge, da, men Knut Ole kommer opp en tur til fellesperioden og blir en liten uke, for da skal han revidere, så familien blir ikke delt i 5 uker, det hadde vært litt drøyt.

Det blir vel ikke så mye blogging på meg fremover når jeg er i Nairobi, får se hva jeg får til med diverse lånte pcer!

På resturant

2006-05-04T13:22:00.000-07:00

Tullemor er glad i stekt fisk, og da spiller det mindre rolle hvilken del av fisken hun spiser.

Fiskehode er god mat!!!

Storebror og sjiraffen

2006-05-03T13:13:00.000-07:00

Det er sannelig ikke ofte man får anledning til å kysse en sjiraff... eller bli kysset av en...

Jeg var ihvertfall ikke modig nok, men storebror var!

Grøss...

På gjestehuset!

2006-03-22T05:23:00.000-08:00

Huff, tenk at jeg ikke har skrevet et eneste ord på bloggen på over en måned! Problemet er at jeg er i Nairobi, og PCen i Bunda. Så da må jeg løpe rundt på tomta og finne en ledig maskin for å få skrevet noe, og det er jeg for lat til...

Jeg gjorde det nå likevel i dag, da. Jeg har vært her i snart 4 uker nå, først hadde vi en hektisk uke med konferanse, etterfulgt av to uker fellesperiode på skolen. Så var tanken den at jeg skulle være her en uke ekstra på grunn av at guttene er på internatet. Så skulle jeg og Tullemor returnere til Bunda og de være alene på internatet i to uker før vi kom opp for å hente både dem og noen etterlengtede gjester fra Norge. Men ting blir jo ofte ikke helt sånn som vi planlegger her i Afrika...

En færøysk lærerfamilie som er på Kiabakari må reise hjem til påske pga sykdom i familien hjemme, og dermed må KO overta en del av hans oppgaver fram til sommeren. Og for å få ro og fred og nogenlunde stabile strømforhold når han skal forberede seg kommer han opp hit i morgen kveld og blir til påske. Dvs at jeg ikke kommer meg hjem før etter at gjestene har kommet! Seks uker på gjestehuset, det tror jeg nærmer seg ny rekord!

Det er fredelig og rolig her nå da, fellesperioden er over og det er nesten tomt på gjestehuset. Jeg husker jeg tenkte det, da jeg sto i det 10 kvadratmeter store kjøkkenet og bakte sjokoladekake til Lillebrors bursdag, at det skal jo bli godt når det blir litt roligere her. Jeg bakte kake, Turid stekte vafler, Hilde og Kari Synnøve laget hver sin middag, rundt bena på oss myldret det av skravlende, sutrende, kranglende små unger, og på stua hadde akkurat fiolinelev nr to begynt på dagens halvtime med øving. Men nå, når alle har reist, er det jo nesten litt kjedelig...

Det har blitt meg fortalt at det har vært tider på det omtalte gjestehuset som har vært ganske så tøffe, en stund var det så anstrengt at det ble laget regler om at når du skulle inn på kjøkkenet måtte du gå på den høyre siden av døra og når du skulle ut måtte du gå på den venste siden, og en gang måtte de avslutte en fellesperiode nesten en uke før tiden fordi folk var så lei av hverandre. Så jeg synes jo vi er heldige nå, da, frustrasjoner og trange forhold blir stort sett møtt med latter og vitsing. Jeg er bare glad vi ikke har hatt noen farang- eller diareepidemi her, det hadde blitt litt vanskelig med 6 syke familier på bare to do...

Så har vi jo også noen kjekke folk her på tomta da, som vi kan besøke når livet blir for trangt og lydnivået for høyt! Det benytter vi oss nok av noen og hver, det er godt å komme vekk fra "galehuset" og inn i et ordentlig hjem innimellom!

Nå skal jeg avslutte denne epistelen og gå og se om det er noen som skal på tur, det pleier å være en liten gjeng som går kl 1700 hver onsdag og søndag. Så da skal jeg henge meg på.

Fikk forresten tips fra Grete om at jeg kunne forandre på settingen på bloggen sånn at alle kan kommentere, ikke bare de som har blogg selv, så nå er det ordnet!

Ingen er så trygg på ferda...

2006-02-21T11:03:00.000-08:00

Hagen vår... er den ikke fin? Akkurat nå er den tom for både bavianer, apekatter, munguer og skilpadder, og lillebror får være helt i fred på husken. Dvs helt i fred for dyr altså, lillesøster står ved siden av og maser om at det er HENNES tur.

På fredag ringte de fra Kiabakari, der de går på skolen, og sa at de kom til å bli litt forsinket hjem for læreren hadde brukt en god time på å hjelpe gartneren deres med å ta livet av en to meter lang svart mamba, øst-Afrikas giftigste slange. Den hadde holdt til i redskapsboden deres, som ligger mellom klasserommet og bolighuset. Der hadde ungene løpt fram og tilbake hele dagen...

Jeg er så glad for at vi har en som passer på ungene våre! Og så er jeg så takknemlig for alle som ber for oss! Jeg vet at KO har bedt spesielt om at dere må be om at han ikke må støte på slanger, og resultatene uteblir ikke. Ikke en slange har vi støtt på her i Bunda, og naboen har hatt tre stykker inne hos seg, og de kom hit etter oss.

Barna våre er veldig glade i Lina Sandells "Ingen er så trygg i fare". Sist vi skulle synge den oppdaget lillebror at den også fantes på nynorsk, og utbrøt begeistret at "mamma, den er enda finere sånn!" Han sang det første verset, og jeg måtte si meg enig i at det var pent:

Ingen er så trygg på ferda Som Guds barneflokk i verda,
Ingen fugl så vel er verna, Inga himmelsol og stjerna!

Dyrene i Afrika

2006-02-09T04:44:00.000-08:00

Ungene opplever sannelig mye rart her ute som de aldri ville ha opplevd i Norge... Her driver Ola Tulluan, apekatten til et vennepar av oss, en intens og håpefull jakt på lus i storebrors hår, en jakt som til vår lettelse og Olas skuffelse endte med null utbytte.

Et par kvelder etter vi kom fra Nairobi sist kom Vesla hjem etter å ha spist kveldsmat hos noen afrikanske naboer.
- Hva spiste du da, spurte jeg.
- Bønner og ris og stekte termitter, svarte hun
uforstyrret.
Jeg kjente magen vri seg, men klarte å bevare maska.
- Var det noe godt, da?
- Ja, bønnene og risen så, men ikke termitten. Men jeg kunne jo ikke spytte den ut, heller, det hadde vært uhøflig, så jeg svelget den, altså, skyndte hun seg å forsikre meg. Men jeg tok ikke flere...

Datamaskinen min

2006-01-30T06:22:00.000-08:00

Jeg tror at datamaskinen min lever sitt eget, hemmelige indre liv. Den lar meg tro at alt er i orden, men egentlig står den der og bare venter, og venter, og venter…

Og så, en dag, når alt har fungert perfekt så lenge at jeg glemmer nødvendigheten av lagring og sikkerhetskopier – da – akkurat da – slår den til!

Like uventet som en morgen uten hanegal fra naboens hysteriske hane, eller et smil fra immigrasjonsoffiseren på grensa, skjer det.

…og alt er borte…

Borte for aldri, noensinne, å vende tilbake!!!

Ja, kjære leser, så alvorlig er det. Det som datamaskinen min har slettet, eller gjemt i sitt indre, hemmelige register, kan ingen dataekspert i verden fravriste den.

Denne gangen var det MSN den bestemte seg for å lage lapskaus av. Og for å være ekstra vemmelig SLETTET den det ikke, den bare ØDELA det.

Jeg kommer inn av og til, av og til ikke, og kommer jeg inn skal jeg love deg at jeg er ute igjen i løpet av fem minutter. Det er ikke nettet det er noe i veien med, for alt annet virker, og naboen sitter og chatter som om han skulle fått betaling for det, og vi er koblet til det samme bredbåndet.

Jeg prøvde selvfølgelig å lure maskinen ved å oppdatere MSN, og da virket det en stund, helt til maskinen fikk summet seg og slo til igjen. Og denne gangen er jeg redd slaget var fatalt. I hvertfall har ikke programmet virket de siste 24 timer!

Det smilende fjeset som satte seg foran maskinen i dag morges står i sterk kontrast til den geipen som sitter midt i fjeset mitt nå, og det verste er at jeg tror datamaskinen min ser det, og fryder seg, og at den allerede er i full sving med å planlegge neste slag.

Som nok kommer når jeg minst venter det… igjen.

I Nairobi - igjen!

2006-01-29T06:07:00.000-08:00

Nå er det lenge siden jeg har skrevet noe, men vi har vært i Nairobi. KO skulle revidere regnskapet for 4.kvartal, og jeg tok med meg en bok jeg driver og oversetter, og tenkte at nå skulle jeg få god tid og få gjort en helt masse, for nå var det vel helt tomt på gjestehuset.

Der var det fullt! Noen var på vei hjem fra ferie og skulle være der litt, noen skulle på kurs, noen hadde bilen på verksted og måtte bo på gjestehuset til den var ferdig… Kort sagt, jeg fikk ikke oversatt så mye som en bokstav, men vi hadde det veldig kjekt! Fikk tatt en tur på Doormans, men denne gangen sviktet de grovt og var utsolgt for sitronmuffins da jeg kom. Men de hadde Caffe Mocca, og sammen med en karamellostekake var dagen likevel rimelig reddet.

Været var strålende, og bassenget ble flittig besøkt, og hold dere fast: JEG BADET. Har badet i Nairobi bare en gang før denne perioden, synes alltid der er for kaldt der, men denne gangen var det ok, dvs jeg hoppet uti, svømte to runder og føk på land igjen med hakkende gebiss og gåsehud.

Spilte Settlers fire kvelder på rad, men da den samme personen vant hver gang streiket jeg den femte kvelden og gikk ned til en kamerat og hørte på musikk i stedet. (Jeg er verdens dårligste taper).

Vi kom hjem i går, etter tolv timer på veien, da var jeg rimelig lei. Trangt var det også, vi var ni stykker i bilen, pluss to sykler og masse bagasje, det var folk og ting overalt. Da vi stoppet for nte gang på en bensinstasjon fordi noen måtte tisse, så jeg et syn jeg sent kommer til å glemme: En stasjonsvogn med levende høner på taket. De lå stablet tett i tett, bundet sammen oppå en takgrind, hundrevis av dem. De var et sørgelig syn. Jeg tittet inn i bilen, der var det også høner! Tett i tett, satt de, flere hundre der også.

Jeg tenkte at jeg var glad jeg ikke var høne, og at jeg i grunnen hadde ganske god plass i bilen der jeg satt, og at det faktisk ikke var særlig synd på meg!

Alt er relativt! Det er noe jeg visst må lære gang på gang her i Afrika…

Vann - igjen...

2006-01-13T07:21:00.000-08:00

Drikkevannstanken vår er på 2000 liter. Ved juletider hadde vi brukt opp en fjerdedel, jeg tenkte at det kommer fint til å vare til neste regntid, som etter hva jeg hadde hørt pleide å begynne så smått i februar/mars.

Så kom det, som jeg har skrevet om før, grønt, illeluktende vann i kranene, og vi måtte begynne å bruke regnvannet til å vaske oss i, og skylle klesvasken i. Jeg ble bekymret, fortsatte det sånn kom vi til å slippe opp for drikkevann lenge før neste påfyll kom.

Så kom naboene og spurte om de kunne få drikkevann av oss…

Vanligvis koker de vannet i springen og drikker det, noe vi med våre sarte norske mager har blitt frarådet. Men nå klarte de ikke drikke vannet i kranene, det luktet så vondt…

Min gjerrige sjel skrek i protest! Vi har jo så lite, vi trenger det selv! ”Men de har ingenting”, hørte jeg en fortærende stemme oppi hodet mitt hviske. Og så sa jeg ja. For denne ene gangen, tenkte jeg. For dette vannet i kranene MÅ jo snart bli annerledes… De kom med bøttene sine og tappet ut 60 liter rent, blankt vann. Et par dager etter kom de igjen, og tok med seg 40 liter. Så igjen, og igjen… Vannet minket, og jeg tenkte - neste gang de kommer – neste gang – da MÅ jeg si nei. Men jeg klarte det ikke, tenk noe så gjerrig, sa jeg til meg selv, å nekte folk rent drikkevann!

To uker gikk det, før det ble slutt på det grønne vannet, og de kunne begynne å koke vann fra kranen igjen.

Da hadde vannet i tanken sunket betraktelig, og jeg tenkte at dette går aldri… Det skal vare i halvannen måned til!

Så, for et par dager siden, begynte det å tordne skikkelig, en kald vind kom feiende, det blåste så gardinene sto rett ut og alle papirene på skrivebordet seilte ned på golvet. Lynene blinket, vi kjente noen store dråper, og så kom regnet bare fossende ned!

Jeg løp rundt i huset for å lukke vinduer, alle sto selvfølgelig på vidt gap på grunn av varmen. Temperaturen dalte betraktelig på få minutter, og vi sto under overbygget på trappa og så på det skitne vannet som fosset ned fra røret i takrenna. Ja, skittent var det, for det var jo samlet fra bølgeblikktaket, og det var veldig støvete etter alle ukene uten regn. Men etter hvert ble skitten vasket av, og KO skyndte seg å koble røret til vanntanken. Den ble full på et blunk, og vi koblet røret fra og satte en tom 100 liters tønne under i stedet, den ble full på ganske mye mindre enn et blunk, vi satte på lokk og tønnebånd, rullet den vekk og gjentok prosessen med tre andre tønner.

Da alle kar var fulle, var jeg så gjennomvåt og gjennomfrossen at jeg pakket meg inn i joggebukser og ullgenser, og så satt jeg i sofaen og hørte på regnet og takket Gud for at jeg ikke hadde nektet naboene drikkevann.

Kanskje har jeg lært en lekse om å dele...

Endelig rent vann!

2006-01-05T02:06:00.000-08:00

I går fikk vi endelig "rent" vann!!! Dvs så rent som det går an her...

Etter to uker med illeluktende "akvarievann" forsvant vannet fullstendig og kom tilbake igjen etter nesten fire døgn, lysebrunt istedet for lysegrønt, og fullstendig uten lukt. Halleluja!!

Vi har jo ikke orket å bruke algevannet til å vaske oss i, dermed har vi brukt drikkevann til dusjing og spart det vi maktet. Gjett om jeg brukte masse vann da jeg "dusjet" i går, jeg er sikker på jeg øste over meg 20 liter vann, og det er jo en stor forbedring etter å ha rasjonert oss ned til 1 liter vaskevann pr. person! Herlig.

Julen er vel strengt tatt over nå, men jeg har ikke tatt vekk julepynten enda, synes det er så koselig å ha den der. Får se om jeg gjør det i morgen, det er vel egentlig 13. dag jul som er siste frist?

Nyttårsaften feiret vi hos oss sammen med nabolegeparet og to av barna deres som fremdeles er her. Litt annerledes enn i Norge, vi hadde jo ingen raketter, men vi hadde stjerneskudd. Her ønsket de det nye året velkommen med å skru av strømmen i hele byen i 30 sekunder. Det var så flott, for når alle andre lys var slokket var stjernehimmelen bare helt fantastisk vakker.

1. nyttårsdag dro vi på gudstjeneste til Majita. Det tok halvannen time å kjøre dit, gudstjenesten varte i 4 lange, varme timer, så skulle de lage mat til oss, som så¨skulle spises, det tok to timer ekstra, så halvannen times kjøretur hjem igjen... Vi dro hjemmefra klokka 0800 og var ikke hjemme igjen før klokka var 1700. Da var ungene rimelig leie! Bli ikke lett å få dem med på nye gudstjenester etter en slik maratondag... Ihvertfall når de ikke skjønner et ord av hva som foregår i kirka. De har glemt det de kunne av swahili alle tre, ikke så rart egentlig etter tre år i Norge, men veldig synd.

På søndag reiser guttene tilbake til internatet, gruer meg... Det gjør jo de også, men samtidig kan det bli litt kjedelig for dem her og de lengter nok tilbake til kameratskapet på skolen.

Ellers skjer det ikke så mye spennende for tiden, bortsett fra at Perle, skilpadden til ungene, rømte her en dag, men vi fant henne heldigvis igjen ganske fort. De holder jo ikke akkurat racerspeed...

3.juledag

2005-12-27T09:07:00.000-08:00

Hmm. Er visst ikke helt inne på åssen en gjør dette, jeg klarte visst å publisere en epistel det ikke sto ett eneste ord i... Men jeg starter på ny frisk, så finner jeg vel ut etter hver om det går an å slette den forrige!

Kom nettopp ned fra en tur opp til utkikksposten vår, en topp hvor vi kan se ut over byen, videre utover slettene og like til Victoriasjøen, hvor sola gikk ned som en diger, knallorange appelsin. Nydelig.

Vannet i springen er fremdeles lysegrønt, usedvanlig illeluktende og helt umulig å bruke til noe annet enn å tappe ned i do med. Så det går hardt utover drikkevannforsyningen vår. I dag regnet det noen får dråper, ikke noe som hjalp mht vannsituasjonen, men vi håper at det kanskje kan komme mer.

Den ene norske gjesten til naboen tråkket på en skorpion i går ettermiddag, det var nok ingen behagelig opplevelse. Har sett bare en inne hos oss men den forsvant til gjengjeld før vi fikk tatt den så nå vet vi ikke hvor den er. Litt ekkelt!

Vesleprimadonnaen har sluttet å hoste på natta og har ikke gått så mye i søvne de to siste nettene så jeg håper hun har begynt å roe seg litt. Lillebror var kvalm da han la seg i går kveld, men tror nok bare han var veldig trøtt, har blitt litt for sene kvelder nå i jula. Han var helt fin i morges igjen.

Norgesgjestene drar i morgen tidlig, synd for Tullemor for de hadde ei jente som hun har lekt seg så fint med. Det blir nok litt trist for henne at hun reiser, men får håpe at hun og guttene kan fortsette å leke sammen som de gjorde før hun kom. De verste blir nok når guttene reiser, det er nok et litt for ensomt liv for henne her. Neste år lurer vi på om hun skal få lov til å være litt på internatet, hun vil gjerne det for den andre jenta her i Mara begynner også da, hun er ett år eldre. Vi får se, hun kan nå få prøve seg ihvertfall.

Lurer litt på hva vi skal finne på på nyttårsaften...

Lillejulaften

2005-12-23T10:58:00.000-08:00

Nå har vi kost oss med gløgg og smaksprøver av julebaksten, og avsluttet med et slag Uno som Lillebror vant med glans. Plastikkjuletreet er på plass, hushjelpas sønn på atten som hjelper til i hagen i juleferien glodde storøyd på den pyntede stasen og trodde nok vi var lettere forstyrret, men han kommenterte det ikke. Ble veldig rørt i dag, da hun kom på jobb hadde hun med fire flotte kranser laget av papirlenker som sønnen på fjorten møysommelig hadde sittet å fargelagt og teipet sammen, det var julegaver til oss som takk for gipsen. Tenk å sitte å gjøre det med en brukket arm!

Dusjet i regnvann hele gjengen etterpå, selv om det er dyrebart... Vannen i kranene er så ubeskrivelig ekkelt for tiden at jeg orker ikke dusje i det. Lysegrønt og stinkende, minner om blomstervann som har stått i vasen alt for lenge. Man sier det er alger i vannet, det er ikke farlig å bruke det, men jeg må si jeg foretrekker det brune skittvannet vi hadde før, det luktet ihvertfall ingenting. Og så er det noe med det at brunt ikke er fullt så ekkelt som grønt...

Naboene har kjøpt seg to perlehøns som lager en ubeskrivelig rar og høy lyd, undres på om de også starter kl fem om morgenen sånn som hanen til de rett over veien. Jeg stapper sov-i-ro i ørene og prøver å stenge lyden ute, med varierende suksess!

Gleder meg veldig til i morgen, dvs jeg gleder meg til å se ungene! De er såå spente, men har lekt seg veldig fint sammen de to siste dagene, har på en måte funnet tilbake til det kameratskapet de hadde da vi kom til Norge sist. De mistet nok noe av det mens vi bodde der for de fant seg hver sine venner og lekte lite sammen. Sist guttene var hjemme gjorde de tre ikke stort annet enn å krangle og slåss, men nå ser det ut til at de får det til igjen, det er deilig.

Vi skal være alene den første delen av kvelden, skal spise ribbe og medisterkaker og pakke opp gavene. Så tusler vi ned til naboen utpå kvelden med litt kaker og knask på fat og tilbringer resten av kvelden med dem, så da blir vi 19 stk for de har gjester fra Norge. Skal bli moro når 19 stk skal gå rundt et 60 cm høyt juletre...

Skal gå og jage Storebror til køys nå, de to andre sover allerede, de var dødstrøtte. Så er det å putte gavene under treet før jeg køyer sjøl, blir tidlige kvelder nå i varmen, jeg blir så sliten når det er så kvelende. Men det kjøles som regel av i tolv-ettiden på natta, så da er det godt å krype under dyna!

Hjemkomst...

2005-12-21T12:02:00.000-08:00

Kom hjem på søndag, en dag forsinket pga at bilen ikke var ferdig på verkstedet. Den kom altså på lørdag i stedet for på fredag... Ikke noe nytt, og heller ikke noe overraskende var det at det begynte å ryke fra dashbordet i det øyeblikket den kjørte inn porten... Vi byttet bil med Arne, han fikk Landcruiceren og vi tok hans Highlux og resten av hjemreisen gikk greit.

Skulle dusje søndag kveld... ungene hadde "dusjet" i bakgården i vann fra tønnene der. Jeg skrudde på dusjen, vannet luktet vondt... som et akvarium det ikke var skiftet vann i på leeenge. Klatret opp på kvisten, kikket ned i tanken - der lå det en død firfisle - eller det som var igjen av den - og fløt. Ekkelt! Tanken ble tømt, og da vi fikk vann mandag morgen skylte vi gjennom den et par ganger før vi fylte den opp, så nå er den ok! Men vi har ikke vann i dag, da. Håper det kommer i morgen!

Har bakt pepperkaker, kakemenn og banankake og laget smultringedeig. Ribba og medisterkakene skal stekes i morgen, surkålen er i fryseren og riskremen mekker jeg på fredag. Joda, jula nærmer seg! Har fremdeles noen pakker å pakke inn, og så må vi sjekke at det ikke er gått mus i plastikkjuletreet. Naboen kjøpte med seg juletre fra Nbi, en pjusket liten sak en en plastbøtte, tror ikke ungene hadde godkjent det

Tulla går fortsatt i søvne hver kveld, hun begynte på igjen da vi var i Nbi og selv om hun har roet det ned til 1-2 ganger hver natt nå er det slitsomt likevel. Er trøtt!

Gubben er på jakt, kommer tilbake i morgen, de har fått fellingstillatelse på en eller annen antilope, så i morgen får jeg kanskje litt viltkjøtt i fryseren! Det kan vi grille på nyttårsaften.

Det er varmt her nå, ungene må vaskes med kaldt vann etter de har lagt seg om kveldene for å få sove. Jeg er nok litt miljøskadet, for jeg ligger fremdeles med dyne!

Sønnen til hushjelpen, han er fjorten år, hadde brukket armen, fortalte hun da hun kom på jobb på mandag. Javel, svarte jeg, har han fått gips på, da? Neei, de hadde ikke hatt penger til å ta ham til sykehuset, så de hadde dratt litt i den og trodde den var cirka på plass nå, og han gråt ikke lenger pga smertene. Når skjedde det, da, spurte jeg bestyrtet. Tre-fire dager siden. Javel. Jeg skal ikke klage på helseNorge jeg, når jeg ser hvordan tilstandene er her ute... Jeg ga henne penger og beskjed om å få gutten på sykehus, så nå er han gipset og smertefri. Men så tenker jeg på alle dem som opplever slike ting og ikke har noen arbeidsgiver å gå til som kan gi dem penger til sykehus... Joda, har hørt mange skrekkhistorier av nabolegeparet.

Skal gi meg for i kveld, vet ikke helt hvordan min afrikanske dagbok kommer til å funke, men jeg prøver ihvertfall!