Habari Ya Africa

Monday, January 30, 2006

Datamaskinen min

Jeg tror at datamaskinen min lever sitt eget, hemmelige indre liv. Den lar meg tro at alt er i orden, men egentlig står den der og bare venter, og venter, og venter…

Og så, en dag, når alt har fungert perfekt så lenge at jeg glemmer nødvendigheten av lagring og sikkerhetskopier – da – akkurat da – slår den til!

Like uventet som en morgen uten hanegal fra naboens hysteriske hane, eller et smil fra immigrasjonsoffiseren på grensa, skjer det.

…og alt er borte…

Borte for aldri, noensinne, å vende tilbake!!!

Ja, kjære leser, så alvorlig er det. Det som datamaskinen min har slettet, eller gjemt i sitt indre, hemmelige register, kan ingen dataekspert i verden fravriste den.

Denne gangen var det MSN den bestemte seg for å lage lapskaus av. Og for å være ekstra vemmelig SLETTET den det ikke, den bare ØDELA det.

Jeg kommer inn av og til, av og til ikke, og kommer jeg inn skal jeg love deg at jeg er ute igjen i løpet av fem minutter. Det er ikke nettet det er noe i veien med, for alt annet virker, og naboen sitter og chatter som om han skulle fått betaling for det, og vi er koblet til det samme bredbåndet.

Jeg prøvde selvfølgelig å lure maskinen ved å oppdatere MSN, og da virket det en stund, helt til maskinen fikk summet seg og slo til igjen. Og denne gangen er jeg redd slaget var fatalt. I hvertfall har ikke programmet virket de siste 24 timer!

Det smilende fjeset som satte seg foran maskinen i dag morges står i sterk kontrast til den geipen som sitter midt i fjeset mitt nå, og det verste er at jeg tror datamaskinen min ser det, og fryder seg, og at den allerede er i full sving med å planlegge neste slag.

Som nok kommer når jeg minst venter det… igjen.

Sunday, January 29, 2006

I Nairobi - igjen!

Nå er det lenge siden jeg har skrevet noe, men vi har vært i Nairobi. KO skulle revidere regnskapet for 4.kvartal, og jeg tok med meg en bok jeg driver og oversetter, og tenkte at nå skulle jeg få god tid og få gjort en helt masse, for nå var det vel helt tomt på gjestehuset.

Der var det fullt! Noen var på vei hjem fra ferie og skulle være der litt, noen skulle på kurs, noen hadde bilen på verksted og måtte bo på gjestehuset til den var ferdig… Kort sagt, jeg fikk ikke oversatt så mye som en bokstav, men vi hadde det veldig kjekt! Fikk tatt en tur på Doormans, men denne gangen sviktet de grovt og var utsolgt for sitronmuffins da jeg kom. Men de hadde Caffe Mocca, og sammen med en karamellostekake var dagen likevel rimelig reddet.

Været var strålende, og bassenget ble flittig besøkt, og hold dere fast: JEG BADET. Har badet i Nairobi bare en gang før denne perioden, synes alltid der er for kaldt der, men denne gangen var det ok, dvs jeg hoppet uti, svømte to runder og føk på land igjen med hakkende gebiss og gåsehud.

Spilte Settlers fire kvelder på rad, men da den samme personen vant hver gang streiket jeg den femte kvelden og gikk ned til en kamerat og hørte på musikk i stedet. (Jeg er verdens dårligste taper).

Vi kom hjem i går, etter tolv timer på veien, da var jeg rimelig lei. Trangt var det også, vi var ni stykker i bilen, pluss to sykler og masse bagasje, det var folk og ting overalt. Da vi stoppet for nte gang på en bensinstasjon fordi noen måtte tisse, så jeg et syn jeg sent kommer til å glemme: En stasjonsvogn med levende høner på taket. De lå stablet tett i tett, bundet sammen oppå en takgrind, hundrevis av dem. De var et sørgelig syn. Jeg tittet inn i bilen, der var det også høner! Tett i tett, satt de, flere hundre der også.

Jeg tenkte at jeg var glad jeg ikke var høne, og at jeg i grunnen hadde ganske god plass i bilen der jeg satt, og at det faktisk ikke var særlig synd på meg!

Alt er relativt! Det er noe jeg visst må lære gang på gang her i Afrika…

Friday, January 13, 2006

Vann - igjen...

Drikkevannstanken vår er på 2000 liter. Ved juletider hadde vi brukt opp en fjerdedel, jeg tenkte at det kommer fint til å vare til neste regntid, som etter hva jeg hadde hørt pleide å begynne så smått i februar/mars.

Så kom det, som jeg har skrevet om før, grønt, illeluktende vann i kranene, og vi måtte begynne å bruke regnvannet til å vaske oss i, og skylle klesvasken i. Jeg ble bekymret, fortsatte det sånn kom vi til å slippe opp for drikkevann lenge før neste påfyll kom.

Så kom naboene og spurte om de kunne få drikkevann av oss…

Vanligvis koker de vannet i springen og drikker det, noe vi med våre sarte norske mager har blitt frarådet. Men nå klarte de ikke drikke vannet i kranene, det luktet så vondt…

Min gjerrige sjel skrek i protest! Vi har jo så lite, vi trenger det selv! ”Men de har ingenting”, hørte jeg en fortærende stemme oppi hodet mitt hviske. Og så sa jeg ja. For denne ene gangen, tenkte jeg. For dette vannet i kranene MÅ jo snart bli annerledes… De kom med bøttene sine og tappet ut 60 liter rent, blankt vann. Et par dager etter kom de igjen, og tok med seg 40 liter. Så igjen, og igjen… Vannet minket, og jeg tenkte - neste gang de kommer – neste gang – da MÅ jeg si nei. Men jeg klarte det ikke, tenk noe så gjerrig, sa jeg til meg selv, å nekte folk rent drikkevann!

To uker gikk det, før det ble slutt på det grønne vannet, og de kunne begynne å koke vann fra kranen igjen.

Da hadde vannet i tanken sunket betraktelig, og jeg tenkte at dette går aldri… Det skal vare i halvannen måned til!

Så, for et par dager siden, begynte det å tordne skikkelig, en kald vind kom feiende, det blåste så gardinene sto rett ut og alle papirene på skrivebordet seilte ned på golvet. Lynene blinket, vi kjente noen store dråper, og så kom regnet bare fossende ned!

Jeg løp rundt i huset for å lukke vinduer, alle sto selvfølgelig på vidt gap på grunn av varmen. Temperaturen dalte betraktelig på få minutter, og vi sto under overbygget på trappa og så på det skitne vannet som fosset ned fra røret i takrenna. Ja, skittent var det, for det var jo samlet fra bølgeblikktaket, og det var veldig støvete etter alle ukene uten regn. Men etter hvert ble skitten vasket av, og KO skyndte seg å koble røret til vanntanken. Den ble full på et blunk, og vi koblet røret fra og satte en tom 100 liters tønne under i stedet, den ble full på ganske mye mindre enn et blunk, vi satte på lokk og tønnebånd, rullet den vekk og gjentok prosessen med tre andre tønner.

Da alle kar var fulle, var jeg så gjennomvåt og gjennomfrossen at jeg pakket meg inn i joggebukser og ullgenser, og så satt jeg i sofaen og hørte på regnet og takket Gud for at jeg ikke hadde nektet naboene drikkevann.

Kanskje har jeg lært en lekse om å dele...

Thursday, January 05, 2006

Endelig rent vann!

I går fikk vi endelig "rent" vann!!! Dvs så rent som det går an her...

Etter to uker med illeluktende "akvarievann" forsvant vannet fullstendig og kom tilbake igjen etter nesten fire døgn, lysebrunt istedet for lysegrønt, og fullstendig uten lukt. Halleluja!!

Vi har jo ikke orket å bruke algevannet til å vaske oss i, dermed har vi brukt drikkevann til dusjing og spart det vi maktet. Gjett om jeg brukte masse vann da jeg "dusjet" i går, jeg er sikker på jeg øste over meg 20 liter vann, og det er jo en stor forbedring etter å ha rasjonert oss ned til 1 liter vaskevann pr. person! Herlig.

Julen er vel strengt tatt over nå, men jeg har ikke tatt vekk julepynten enda, synes det er så koselig å ha den der. Får se om jeg gjør det i morgen, det er vel egentlig 13. dag jul som er siste frist?

Nyttårsaften feiret vi hos oss sammen med nabolegeparet og to av barna deres som fremdeles er her. Litt annerledes enn i Norge, vi hadde jo ingen raketter, men vi hadde stjerneskudd. Her ønsket de det nye året velkommen med å skru av strømmen i hele byen i 30 sekunder. Det var så flott, for når alle andre lys var slokket var stjernehimmelen bare helt fantastisk vakker.

1. nyttårsdag dro vi på gudstjeneste til Majita. Det tok halvannen time å kjøre dit, gudstjenesten varte i 4 lange, varme timer, så skulle de lage mat til oss, som så¨skulle spises, det tok to timer ekstra, så halvannen times kjøretur hjem igjen... Vi dro hjemmefra klokka 0800 og var ikke hjemme igjen før klokka var 1700. Da var ungene rimelig leie! Bli ikke lett å få dem med på nye gudstjenester etter en slik maratondag... Ihvertfall når de ikke skjønner et ord av hva som foregår i kirka. De har glemt det de kunne av swahili alle tre, ikke så rart egentlig etter tre år i Norge, men veldig synd.

På søndag reiser guttene tilbake til internatet, gruer meg... Det gjør jo de også, men samtidig kan det bli litt kjedelig for dem her og de lengter nok tilbake til kameratskapet på skolen.

Ellers skjer det ikke så mye spennende for tiden, bortsett fra at Perle, skilpadden til ungene, rømte her en dag, men vi fant henne heldigvis igjen ganske fort. De holder jo ikke akkurat racerspeed...